Theol-p's forside - Oversigt søn- og helligdage -

Søgeord: # Teksten denne uge's Prædikensamling Især egne prædikener, men andre optages også - når de ikke findes offentlige tilgængelige (med link) andre steder.  De bringes på det sprog, de er holdt på. Ledsagekommentarer -- mm. er oftest på dansk. Man er velkommen til at bringe prædikener i forslag. Kristen Skriver Frandsen.   Knut Grønvik 14. s. i treenighetstiden Tekstbetraktning til Matteus 20,1–16 Irriterende god  Mister du jobben, får du trygd, men du må ned i lønn. Sånn er det i Norge. Går du ledig i elleve timer og jobber i én, får du full lønn. Sånn er det i himmelriket. Og himmelriket, det er altså ikke himmelen, men snarere de himmelske tilstandene vi håper en dag skal bre seg i verden, når vår himmelske Fars rike kommer og Guds vilje skjer på jorden som i himmelen, dette vi daglig ber om, i Fadervår. Og som vi da skjønner, om vi skulle ha vært i tvil: Selv med verdens beste velferdsordninger er ikke Norge himmel på jord. Langt mindre mange andre land, der du mister all inntekt når jobben ryker.  Nå skal vi slett ikke se bort fra at lignelsen om vinbonden med den sjokkerende og oppsiktsvekkende lønnspolitikken har preget den felles folkesjelelige bevissthet i vår vestlige verden, og dermed også hatt en viss innflytelse på norske, og av arbeiderbevegelsen hardt tilkjempede, trygdeordninger. Ikke desto mindre er altså vår naturlige reaksjon på arbeidsledighet omtrent den samme som hos gårdsarbeiderne Jesus forteller om: «De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete!» De jobber ikke, de sliter ikke like mye, de får klare seg med mindre.  Rent bortsett fra at vi, siden himmelriket ennå ikke er kommet, neppe kan ta sjansen på å gi full lønn ved arbeidsledighet, sier denne reaksjonen dessverre ikke så lite om vårt syn på arbeid og rett. For de var jo ikke unnasluntrere og trygdemisbrukere, de som sto på torget og ventet. Det var bare det at de ikke fikk jobb! Hvem hadde det verst: De som jobbet hele dagen, brukte sine krefter, og visste at de ville få sin fulle dagslønn – eller de som sto i arbeidssøkerkøen, med synkende selvbilde, usikre på om de ville kunne brødfø familien?  Så hva var det riktig å gjøre? Skulle lønna stå i forhold til behovet eller speile innsatsen? Klassiske lønnspolitiske spørsmål. En denar, som alle fikk, var en vanlig dagslønn den gangen. Det alle trengte. Og attpåtil kan man hevde at de som jobbet alle tolv timene, fikk et mer meningsfullt liv på toppen av en lønn de kunne leve av.  Vinbonden møtte alles behov, uten å bryte noen lønnsavtaler. Det var irriterende, men likevel uangripelig.  Gud ser våre behov, gir det vi trenger, holder oss i live, gir mening og håp, og til slutt evig liv. Uavhengig av vår innsats får vi en lønn som ikke lar seg regne om i prosenter. Gud er irriterende god.   Umenneskelig raus   Guds avlønningsprinsipper er så forbløffende enkle at det går på rettferdighetsfølelsen løs. Uten å skjele verken til timelister, innsatsvilje, ansiennitet eller kompetanse lanserer han en lønnspolitikk selv ikke de sterkeste solidaritetsoppgjør i arbeidslivet noen gang har vært i nærheten av: Han gir alle lik lønn, uansett.  Det er veldig menneskelig å reagere på sånt. Vår godhet er begrenset. Men det er guddommelig å gjennomføre det. Guds godhet er grenseløs og grensesprengende. Gud er provoserende god og urimelig raus.  Vingårdssøndagen er det lignelsen om arbeiderne i vingården vi får oss fortalt. Eller rettere sagt: Det er det vi pleier kalle denne lignelsen, og det er den overskriften den har fått i våre nyere bibeloversettelser. Men strengt tatt er ikke dette en fortelling om arbeiderne. Den handler om han som eier vingården. Det er en lignelse om himmelriket, og det «er likt en jordeier». Det er Gud vi får lære noe om – og om hvor umenneskelig god han er.  Så la oss se litt nøyere etter hva denne vinbonden gjør.  Han går ut. Han oppsøker mennesker og tilbyr dem arbeid, det vil si både mening, fellesskap og utkomme. Og han nøyer seg ikke med de første og beste. Han går ut på nytt. Og på nytt. Hele dagen driver han på, drevet av sin ubendige godhet, for å finne flest mulig han kan tilby sine goder. Hele livet ditt er han ute og ser etter deg, for å få deg med. Hele historien har han holdt på med dette, helt fra han lette etter Adam i hagen. Og han gir seg neppe før i verdens ellevte time.  Så er dagen, livet og historien omme. Oppgjøret venter. Da er det jordeieren sjokkerer med en godhet og raushet langt ut over rimelighetens og rettferdighetssansens grenser. De med størst ansiennitet og sterkest innsats klagde og mente de hadde krav på en annen tariff. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen. Hvem vil vel ikke ha lønn etter innsats og fortjeneste? Og hvem blir ikke provosert av en arbeidsgiver som hever seg over denslags og gir alle like mye?  Men slik er Gud. Han ser etter muligheten til å velsigne mennesker og vise dem godhet, uavhengig av hva de har prestert eller bidratt med. Når Gud lønner oss, ser han ikke bakover, men fremover, på våre behov. Dessuten kan han ikke differensiere lønnen. Den lar seg ikke dele i spenn og trinn. Alle fikk en denar – en vanlig dagslønn. Det de trengte for å kunne leve den dagen.  Den eneste lønnen Gud har å gi oss, er livet – fra dag til dag og siden i evighet. Og livet, det er provoserende ufortjent. Alltid og uansett.       Suppl tekst