Theol-P forside - De danske tekstrækker - De norske tekstrekkene - Hvordan.. - Om.
|
Preken i journalistisk (representasjonssystem) og dramaturgisk ramme Eyvind Skeie |
 |
||||
Jeg har ofte om det å skrive preken orientert meg ut fra to begreper, det ene fra journalistikken og det andre fra dramaturgien. Fra journalistikken gir det mening å tenke ut fra begrepet "representasjonssystem". Et representasjonssystem er en diskurs som baserer seg på likhet i oppbygning og struktur, ikke minst visuelt og estetisk, men som likevel åpner for at hver gjennomføring er forskjellig. Dagsrevyen er et godt eksempel. Vi vet med en gang at vi ser og hører Dagsrevyen, selv om nyheter/innhold er forskjellig fra dag til dag. Det er interessant å gjøre seg bevisst hvilke elementer som hører til i gudstjenestens representasjonssystem. Prekenen er en del av representasjonssystemet, og må dermed integreres i gudstjenestens "storform". Å arbeide med prekenen uten hensyn til storformen, blir feilslått. Det er da dramaturgien kommer til hjelp. Dramaturgi handler om å gestalte et tidsforløp med riktig forhold mellom spenning og avspenning. Samtidig er gudstjenesten ikke et teaterstykke. De ulike elementene i gudstjenestens representasjonssystem kommer fra ulike tradisjoner og epoker. På sett og vis er de tilfeldige, selv om de har dyp indre sammenheng. Gudstjenesten har ikke et "plot", den fører ikke frem mot krise og avklaring, som det skjer i et filmdrama eller teaterstykke. Det enestående med gudstjenesten er at den skapes der og da, i dialogen mellom liturg og menighet, Hvor menigheten - slik det ikke minst er i den lutherske tradisjonen - har en helt sentral rolle i gudstjenestens "manuskript" Prekenen er i tid det mest betonte punkt i gudstjenestens representasjonssystem og dramaturgi. Men den står ikke alene. I gudstjenestens manuskript kommer den fra noe, og går til noe. Bevisstheten om dette savnes i mange prekener. Svært ofte fremstår prekenen som et eget representasjonssystem innenfor rammen av storformen, og med en egen dramaturgi. I mange tilfeller kan det virke som om predikanten ikke har bruk for det som ligger foran prekenen og det som kommer etter. Av og til tenker jeg at den beste preken er den som "forrettes" som en del av liturgien. I hvert fall var det en stor befrielse for meg da jeg, ved andres hjelp, oppdaget at prekenen var en del av det jeg her vil kalle den "estetisk/musikalsk" bærende struktur i gudstjenesten. I denne tankegangen blir salmen etter prekenen sentral. I denne salmen skal det emosjonelle engasjement og den intellektuelle og/eller etiske utfordring i prekenen utfolde seg, som en bekjennelse i menighetens munn. Ja, kunne man under prekenforberedelsen kun ha dette ene for øyet: at salmen etter prekenen skal fremstå som en "forløsende nødvendighet". Det er gøy (rett og slett!) når det noen ganger blir slik! Men det krever at man legger minst like mye arbeid i hele storformen, som i prekenen. Og merkelig nok: De ganger man lykkes med dette, kommer prekenen nærmest av seg selv, ikke som noe løsrevet og selvstendig, men som en bro underveis, fra det ene til andre, underordnet den større vilje og forståelse som ligger i hele gudstjenesten formverk, enten det gjelder representasjonssystemet eller de dramaturgiske aspekter. Jeg vet ikke om dette forklarer noe som helst, eller om det kan inspirere noen til mer bevisst refleksjon og arbeid. Ovenstående har jeg funnet på Det norske Prekeskap på Facebook – og bringer det med tillatelse her. Eyvind Skeie kaller det «Søndagstanker» og slutter: Uansett: god søndag til dere alle! Teksten denne uken/ Kristen Skriver Frandsen Tankene her supplerer mine overveielser om kontekst for forståelsen av teksten – den har også gudstjenesten, som teksten leses og fortolkes i, som kontekst. Se mere om kontekster. -ksf |
|||||